Sorgens ansikt

Føler jeg må leve opp til Ingrid sin link til meg, og dermed tenkte jeg å ta opp noe som angår meg i veldig stor grad. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe temaet, eller om det virkelig er riktig av meg å skrive om dette i bloggen. For de fleste vil det nok være vanskelig å forholde seg til, og for min del har jeg ikke bestemt meg hva jeg tenker om å dele dette. Forøvrig er det noe som preger meg hver dag, til tider i større grad enn andre dager. For noen år tilbake på videregående skrev jeg en stil om nettopp dette, og tenkte jeg kunne dele den med dere. Når jeg leste den selv nå, for å gå å over å se hva det egentlig stod strømmet tårene. Det er ikke på grunn av det språklige som gjør det bra, men sårbarheten og minnene som kommer frem når jeg leser det. Sorgen kan være like intens den dag i dag, men er blitt mer et savn enn den vonde sorgen som tidligere kunne slå meg helt ut. Jeg har vokst på erfaringene!

"6. september 2003, sommeren dette året har vært varm. Og denne milde høstdagen har fremdeles ikke blitt preget av årstiden. Solen skinner, og menneskene rundt på flyplassen koser seg i det deilige været. Flyshow med akrobatiske øvelser, så en selv kjenner suget i magen, har et gispende publikum. Drømmen om at en selv kanskje en dag har muligheten til å kunne fly, og underholde hundrevis av mennesker med sitt spesielle show.
Dagen har vært perfekt, familien har kost seg, og er nå på vei hjem. Om kvelden har de planer om å grille, og nyte den lune høstkvelden. Det blir kanskje den siste dette året før høsten setter skikkelig inn.
Det er merkverdig stille i huset når familien kommer hjem. Det er kun den lille kattungen de nylig har fått, som springer rundt i huset. Mora går ut for å henge opp noen klær, mens den eldste jenta går opp i 2. etasjen.
Hun nynner glad på en sang, mens hun går opp trappa. I det hun kommer opp, setter hun i et hyl og roper på mora. Mora kommer springende, og det eneste hun klarer å si er "Bjørnar", før hun rolig og bestem får den eldste datteren til å gå ned og ringe etter ambulansen".
Dagen da pappa døde sitter som støpt fast i minnet mitt. Nærmest hvert sekund den første tiden etter at vi kom hjem fra åpen dag på flyplassen husker jeg. Etter sjokket er minnet noe sløret av hva som skjedde videre.
Ambulansen kom, og de prøvde å gjenopplive han. Besteforeldrene våre kom til oss, og vi satt i lag i sofaen og ventet på beskjeden. Holdt motet oppe, selv om vi kanskje innerst inne allerede hadde begynt å innse hva det var som hadde skjedd.
Beskjeden var fatal. Tanker om at dette er ikke virkelig, la dette være en drøm, dette skjer bare ikke oss, strømmet igjennom hodet mitt. Uvirkeligheten var et faktum, det som kan hende alle andre, men ikke oss, hadde hendt oss.
Dagene etter tapet av pappa, bare kom og gikk, mens jeg verken eksisterte eller var tilstede i verden. Verden gikk videre, men jeg var ikke med.
Mamma var sterk, hun trøstet oss ungene, samtidig som hun ordnet alt det praktiske rundt et dødsfall. Hun selv så det som terapi å ringe og fortelle om det som hadde skjedd, selv om det bare var til skatteetaten. Vi andre gikk bare rundt som zombier, og visste ikke riktig hva vi skulle gjøre.
Begravelsen kom, og vi mintes pappa på en svært høytidelig og fin måte. Noe av det tøffeste jeg har opplevd i mitt liv var å se kista med pappa inni, bli senket ned og vite at vi aldri får han tilbake.
Tiden etter tapet og begravelsen var tøff. Vi sørget, men samtidig skulle vi leve et normalt sosialt liv. Jeg var ny på Stjørdal, og hadde ikke funnet meg helt til rette enda. Skolen ble dermet et sted hvor jeg ikke viste mine følelser eller snakket om det som hadde skjedd.
Det som reddet meg var mine nydelige venner i Tromsø. De støttet meg, kom på besøk og var der for meg. I ettertid har jeg funnet gode venner også her på Stjørdal og en kjæreste, Hågen, som er der for meg når jeg skulle trenge noen.
En person som jeg beundrer svært mye er mamma. Hun har vært der for oss hele tiden. Og det faktum at hun klarer å holde ut med 4 barn, og samtidig skal ha tid og krefter til å sørge over sin mann, er noe jeg ikke fatter og begriper hvordan hun får til. Det virker som om det ikke er en ting hun ikke mestrer, noe vi søskene kan være svært glad for. Takket være mamma har vi klart å holde ut når sorgen har tynget oss som verst.
Sorgen i seg selv har vært mitt livs største oppgave. Det å bearbeide sorgen, innse og godta at han aldri kommer tilbake, og leve et normalt liv igjen, er ikke gjort på 1,2,3. Ting som minner om pappa, kan få gråten til å komme, og en må være klar over at en ikke har kontroll over følelsene sine. Gråten kan komme når som helst, og rive deg ned.
Sorgen kommer og går, noen dager greier en å tenke tilbake uten at det er alt for sårt, men andre dager igjen er det umulig. Sorgen oppfører seg som bølger, de går opp og ned som dagene. Og slik vil livet mitt fortsette å være lang tid framover, sannsynligvis resten av livet.
Det å miste noen nær deg, som du er sterkt knyttet til, gjør noe med en selv. Du får et annet syn på livet, og ting som kanskje var viktig før er mindre viktig nå, eller omvendt.
Noe jeg spesielt har merket meg, er at jeg er blitt svært redd for å miste flere som er nær meg. Når telefonen ringer midt på natta, er det første jeg tenker at nå er det noen som har dødd. Får jeg beskjed om å ringe noen så fort som mulig, forestiller jeg meg det verste. Ja selv når kjæresten min skal kjøre hjem til Skatval fra meg, er jeg redd for at noe skal skje med han på veien hjem.
Jeg har lært at livet er så skjørt, døden og livet har ikke et klart skille mellom seg, og vi vet ikke hvem døden rammer neste gang. Den korte tiden vi har fått tildelt må vi bruke til det fulle og hele. Hvert sekund er dyrebart, og en må leve så mye som en kan før det er for sent. Du vet aldri når din tid kan være over.