Begynnelsen

"Hvor er jeg kommet fra, og hvor har du funnet meg?" spurte barnet.
Og moren tok barnet inn til seg og svarte med både gråt og latter i stemmen: "Du var skjult i mitt hjerte som min innerste lengsel, min kjærlighet.
Du var i dukkene fra min barndoms lek, og når jeg hver morgen skapte et gudebilde av leir, da skapte og tilintetgjorde jeg deg.
Du var i vår husgud, og når jeg dyrket ham, dyrket jeg deg.
I hvert av mine håp, i min kjærlighet, i mitt liv, i min mors liv har du levet.
I den udødelige ånd, som styrer menneskenes hjem, har du levet i sekler.
Da jeg var pike og hjerte mitt foldet seg ut som kronblad, var du tilstede, som duften i blomsten.
Din myke hud lå som en anelse i mine unge lemmer, som en glød i himmelen før solnedgang.
Du, himmelens første yndling, født som en tvillingbror til daggryet, du kom flytende på jordelivets strøm, og strandet til sist på mitt hjerte.
Når jeg ser ditt ansikt, overvelder mysteriet meg, du som tilhører alle, er blitt min. Av angst for å miste deg holder jeg deg tett inn til meg.
Hvilken trolldom har lokket verdens skatt inn i mine to svake armer?"

- Rabindranath Tagore

Synes dette var nydelig!