Ikea

I dag etter gruppearbeidet på universitetet, dro Heidi M, Heidi U, Jeanette og jeg til Ikea i Jeanette sin søte bil. Etter lengre enn langt kom vi fram til Slependen og hoppet glad inn på Ikea. Heidi M og jeg gikk regelrett amok, så jeg handlet for over 2500 kr. så nå skal det bli koselig på hybelen min! Selv om vi hadde våre tvil om vi skulle få plass til alt i den lille bilen, gikk det overraskende bra. Forøvrig så lenge vi satte oss inn først og de andre puttet resten inn. Deretter kjørte vi til Drøbak og spiste fantastisk pizza, før vi dro og så Greys! Kjempekoselig kveld, og nå har jeg ryddet og styret helt til nå. Det blir nok hardt å stå opp i morgen. God natt!

Min egen lille boble

Her på Ås lever vi i vår egen lille verden. Vi er sosiale konstant, og det føles ut som om jeg bor på et internat. Trodde at når jeg flyttet på hybel for meg selv, skulle det å være voksen og ta ansvar virkelig bli alvor. Må ærlig innrømme at jeg føler at det er det motsatte som har skjedd. Ved å bo sammen med 5 andre personer, er det i mine øyne mindre ansvarsfullt enn å dele leilighet med en person. Jeg savner det å bare være 2! For å tenke på noe positivt igjen, skal jentegjengen på Ikea i morgen! Gleder meg sykt! I tillegg skal jeg være barnevakt for verdens beste unger i helgen! :)

Savn

Etter et herlig besøk, så dro kjæresten igjen! Det var heller grusomt å se han sitte på flytoget og dra avgårde. Det litt komiske, at det var en del av oss som stod på perrongen og vinket adjø til våre kjære. Jeg var heldigvis ikke alene, selv om jeg følte meg slik. Tilbake på hybelen, møtte jeg mine hyggelig hybelboere, og humøret steg noe! Likevel skal det nevnes at det er først nå jeg virkelig kjenner savnet etter Hågen! Til nå har ukene gått fort, hvor det har skjedd noe hver dag. Fremover vil det ikke være slik, så jeg er spent på hvordan dagene skal gå. Det positive oppe i alt dette er torsdag 4. sept reiser jeg nordover, og blir til mandags morgen. Jeg gleder meg allerede. Ellers blir denne uka preget av gruppearbeid, Ikea tur med venninner, Oslo tur med klassen, og kanskje et besøk til mine søte tantebarn. Så alt i alt, skjer det mye positivt, slik at dagene går sånn noenlunde foreløpig ihvertfall!

Kjærestebesøk

Er i oslo og bor på et fantastisk hotellrom med Hågen! Skikkelig luksus, med 2 flattv i leiligheten. Noe annet enn Ås for å si det sånn. I går var vi og spiste biff og koste oss. Dagen i dag har gått med til shopping for min del, og nok et besøk på en fin restaurant. Det er utrolig godt å ha besøk av Hågen! Tror virkelig at dette ordner seg. Håper dere andre koser dere i helgen. Skal komme sterkere tilbake etter helgen.

Familie

Etter en slitsom uke med mye fyll og fanteri, dro jeg til Oslo i går for å møte en kompis for lunsj. Deilig å komme seg unna Ås for en liten stund. Deretter dro jeg hjem til tanta mi, hvor både besteforeldrene mine og den andre tanta mi var på middag. (Og onklene mine selvsagt). Så deilig var det, at jeg overnattet og sov utrolig godt. Det er rart hvor hjemme man kan føle seg overalt. Litt praktisk er det og, at man ikke er for sjenert til å ta seg litt til rette. Nå skal jeg slappe litt mer av, før vi skal en tur på Operataket og deretter blir jeg kjørt hjem! Livet er deilig gitt! I morgen reiser vi på tur med UMB, til Stavern på sosial og faglig tur. Skal bli spennende å bli bedre kjent med de jeg skal gå 4-5 år sammen med. Og om ikke lenge tar jeg turen nordover til Trøndelag, og da skal jeg komme å inspisere hybelen din Ingrid!

Slått ned

Jeg ble Slått ned på samfunnet på ås i kveld. Jeg blør fremdeles! Skal sies at jeg overlever nok ;)

Lykkelig!

Tenkte jeg skulle skrive et innlegg nå som jeg er i så godt humør. Jeg har vært på innmatrikuleringssermoni i dag, og fått diplom på at jeg er tatt opp på UMB og hilst på rektor. Veldig fin sermoni, og artig å se mange forskjellige bunader. Dog det ble noe langdrygt når 790 navn skulle ropes opp og hilse på rektor! I tillegg har jeg endelig fått kjøpt meg radio som nå står på full guffe på rommet mitt ;) Jeg holder virkelig på å venne meg på hybellivet som aleneboer. De to andre årene med Hågen har vært veldig trygge, så jeg tror absolutt jeg har godt av å bo alene og finne ut hvordan det er for en liten periode. I kveld er det nok et vors på hjerterommet i Urbygningen, hvor vi har hatt vors nesten hver dag denne uken. Deretter skal vi ut på Samfunnet og ha skattejakt, hva nå enn det er. Uansett koselig blir det! Jeg trives som fisken i vannet!

Her ser dere rommet mitt for øyeblikket, fullt kaos da jeg ikke har hatt tid til å rydde eller vært på Ikea!

Umb, Pentagon og Ås

Da er det blitt torsdag allerede i en uke hvor det har skjedd utrolig mye! Jeg flyttet inn på søndagskveld, etter en koselig helg til tanta mi. Førsteinntrykket av hybelen var ikke så bra, spesielt med tanke på dusjen og doen, som minner om et gammelt vaskerom fra 50-tallet. Men det har gått bra til nå. Ellers har jeg møtt mange hyggelige folk fra hele verden. Så for tiden stortrives jeg. I tillegg kommer Hågen om en uke, så det blir bra! Uansett må jeg komme meg til Ikea så jeg får kjøpt litt tepper, puter og noe til å ha på veggen.

Togtur

Jeg er vel fremme hos tanta og onkeln min på skjetten, lillestrøm. Dog uten mobil, for den er på Stjørdal et sted! Så har et annet nr for tiden, og ingen telefonnummer. I tillegg har det blitt ei lita revne i min kjære skinnjakke, så nå er jeg uten jakke! For et liv! I morgen skal vi dra innom Ås og få nøkkel til hybelen min og sette fra oss flyttelasset. Så nå er jeg veldig spent på hvordan det ser ut der jeg skal bo et år.

So long!

Verdens ende er nær

Det nærmer seg 3 timer til takeoff, og jeg sitter i sofaen og surfer. Jeg er helt apatisk, greier ikke spise frokost eller pakke ferdig de siste tingene i sekken. Hågen ligger søtt og sover i senga, og jeg vet at går jeg opp på rommet så sovner jeg tvert. Så da var det den berømte viljestyrken som jeg må få til å slå inn fort som faen. For dette går ikke! Hadde en utrolig fin kveld i går, med hyggelig kos hos Ingrid og en liten flytur for å sette det hele i perspektiv. Jeg har det så utrolig godt her i Trøndelag, med fine venner og kjæreste. Det er skummelt å skulle dra fra alt dette for å kunne studere! Samtidig vet jeg og alle de rundt meg at hvis jeg ikke gjør det, kommer jeg alltid til å lure på hvordan det ville ha vært. Med andre ord, jeg har ikke noe valg! Jeg må få spist den frokosten, pakket siste rest i sekken og fått sagt adjø til Hågen. Så får jeg ta det som det kommer. På Ås venter en venninne fra Tromsø, og i Oslo har jeg familie og venner. I tillegg skal det bli godt å endelig få studere akkurat det jeg har hatt lyst til i 4 år. Så med andre ord, nå får jeg komme meg opp og leve livet.

Flytur

Hågen og Gunnar tøyser, mens Kaptein Stian klargjør flyet.


Gunnar er spent!

Fornøyd Eirin (meg) som endelig får fly igjen!


Gutta i baksetet!
Stjørdal


Fornøyde gutter!

Møtte en annen flyger, 17 åring som var helt rå!

Takk for en fantastisk tur :)

Flere bilder blir lagt ut på facebook.

The Jane Austen Book Club Vs Slaget om den forbudte by

For tiden er jeg fullt opptatt med å bruke den siste tiden jeg har igjen i Trøndelag, før jeg reiser sørover. Skulle tro jeg ble borte i evigheter, men det er kanskje maksimum en månend til jeg kommer på besøk. Det har vært en koselig sommer med mange venninnekvelder, kjærestekos og familiesamvær. Så jeg gleder meg veldig til neste sommer, spesielt da vi har planlagt å dra til Kroatia med venninnegjengen!

Og i morgen skal jeg ut og fly igjen! GUD! Jeg får sommerfugler i magen! Er flere år siden sist jeg satt bak spakene nå, så dette skal bli spennende! Hågen skal også bli med, tror forsåvidt mamma blir veldig sjalu når hun får høre dette. For hun maser stadig vekk på meg at hun skulle ønske jeg kunne fly igjen. Forøvrig blir dette en perfekt avslutning på en veldig fin sommer!

Verdens beste pusekatt

Sofus er navnet, og han er en skikkelig selskapskatt. Vi fikk han for 5 år siden, og er blitt en stor og fin hankatt. Han er meget glad i mat, så for tiden går han på diett! Forøvrig påstår lillesøstra mi at han er homo, pga nabokatta som han er svært god venn med! Uansett er han kjempe søt, og utrolig glad i å bli kost med! :)

Helg, tull og tøys

Sommeren nærmer seg slutten, og jeg har hatt nest siste arbeidsdag i dag. Mandag blir min siste for i år, men forhåpentligvis får jeg sommerjobb der til neste år også. Ellers har dagen blitt tilbringt på Skatval, med verdens søteste tantebarn! De er virkelig noen sjarmtroll! Og de er så hemningsløst glad i deg, så lenge du er glad i de ;)

Ås, nærmer seg fryktelig fort, og jeg har endelig klart å bestille meg togbillett! Så neste fredag reiser jeg sørover, og i løpet av lørdagen flytter jeg inn på hybelen. Er veldig spent på mine nye romkamerater som jeg ikke aner hvem er, og selvsagt veldig spent på hvordan studiene blir. Jeg har store forventninger til studiet, og gleder meg veldig til å ta fatt på det. Skal bli spennende å ta fag som er mer rettet mot det jeg ønsker å bli.

Slenger forresten ut noen bilder Hågen og jeg tok i går, han syntes jeg var så fantastisk skjønn i går, bedøm selv!

Sorgens ansikt

Føler jeg må leve opp til Ingrid sin link til meg, og dermed tenkte jeg å ta opp noe som angår meg i veldig stor grad. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe temaet, eller om det virkelig er riktig av meg å skrive om dette i bloggen. For de fleste vil det nok være vanskelig å forholde seg til, og for min del har jeg ikke bestemt meg hva jeg tenker om å dele dette. Forøvrig er det noe som preger meg hver dag, til tider i større grad enn andre dager. For noen år tilbake på videregående skrev jeg en stil om nettopp dette, og tenkte jeg kunne dele den med dere. Når jeg leste den selv nå, for å gå å over å se hva det egentlig stod strømmet tårene. Det er ikke på grunn av det språklige som gjør det bra, men sårbarheten og minnene som kommer frem når jeg leser det. Sorgen kan være like intens den dag i dag, men er blitt mer et savn enn den vonde sorgen som tidligere kunne slå meg helt ut. Jeg har vokst på erfaringene!

"6. september 2003, sommeren dette året har vært varm. Og denne milde høstdagen har fremdeles ikke blitt preget av årstiden. Solen skinner, og menneskene rundt på flyplassen koser seg i det deilige været. Flyshow med akrobatiske øvelser, så en selv kjenner suget i magen, har et gispende publikum. Drømmen om at en selv kanskje en dag har muligheten til å kunne fly, og underholde hundrevis av mennesker med sitt spesielle show.
Dagen har vært perfekt, familien har kost seg, og er nå på vei hjem. Om kvelden har de planer om å grille, og nyte den lune høstkvelden. Det blir kanskje den siste dette året før høsten setter skikkelig inn.
Det er merkverdig stille i huset når familien kommer hjem. Det er kun den lille kattungen de nylig har fått, som springer rundt i huset. Mora går ut for å henge opp noen klær, mens den eldste jenta går opp i 2. etasjen.
Hun nynner glad på en sang, mens hun går opp trappa. I det hun kommer opp, setter hun i et hyl og roper på mora. Mora kommer springende, og det eneste hun klarer å si er "Bjørnar", før hun rolig og bestem får den eldste datteren til å gå ned og ringe etter ambulansen".
Dagen da pappa døde sitter som støpt fast i minnet mitt. Nærmest hvert sekund den første tiden etter at vi kom hjem fra åpen dag på flyplassen husker jeg. Etter sjokket er minnet noe sløret av hva som skjedde videre.
Ambulansen kom, og de prøvde å gjenopplive han. Besteforeldrene våre kom til oss, og vi satt i lag i sofaen og ventet på beskjeden. Holdt motet oppe, selv om vi kanskje innerst inne allerede hadde begynt å innse hva det var som hadde skjedd.
Beskjeden var fatal. Tanker om at dette er ikke virkelig, la dette være en drøm, dette skjer bare ikke oss, strømmet igjennom hodet mitt. Uvirkeligheten var et faktum, det som kan hende alle andre, men ikke oss, hadde hendt oss.
Dagene etter tapet av pappa, bare kom og gikk, mens jeg verken eksisterte eller var tilstede i verden. Verden gikk videre, men jeg var ikke med.
Mamma var sterk, hun trøstet oss ungene, samtidig som hun ordnet alt det praktiske rundt et dødsfall. Hun selv så det som terapi å ringe og fortelle om det som hadde skjedd, selv om det bare var til skatteetaten. Vi andre gikk bare rundt som zombier, og visste ikke riktig hva vi skulle gjøre.
Begravelsen kom, og vi mintes pappa på en svært høytidelig og fin måte. Noe av det tøffeste jeg har opplevd i mitt liv var å se kista med pappa inni, bli senket ned og vite at vi aldri får han tilbake.
Tiden etter tapet og begravelsen var tøff. Vi sørget, men samtidig skulle vi leve et normalt sosialt liv. Jeg var ny på Stjørdal, og hadde ikke funnet meg helt til rette enda. Skolen ble dermet et sted hvor jeg ikke viste mine følelser eller snakket om det som hadde skjedd.
Det som reddet meg var mine nydelige venner i Tromsø. De støttet meg, kom på besøk og var der for meg. I ettertid har jeg funnet gode venner også her på Stjørdal og en kjæreste, Hågen, som er der for meg når jeg skulle trenge noen.
En person som jeg beundrer svært mye er mamma. Hun har vært der for oss hele tiden. Og det faktum at hun klarer å holde ut med 4 barn, og samtidig skal ha tid og krefter til å sørge over sin mann, er noe jeg ikke fatter og begriper hvordan hun får til. Det virker som om det ikke er en ting hun ikke mestrer, noe vi søskene kan være svært glad for. Takket være mamma har vi klart å holde ut når sorgen har tynget oss som verst.
Sorgen i seg selv har vært mitt livs største oppgave. Det å bearbeide sorgen, innse og godta at han aldri kommer tilbake, og leve et normalt liv igjen, er ikke gjort på 1,2,3. Ting som minner om pappa, kan få gråten til å komme, og en må være klar over at en ikke har kontroll over følelsene sine. Gråten kan komme når som helst, og rive deg ned.
Sorgen kommer og går, noen dager greier en å tenke tilbake uten at det er alt for sårt, men andre dager igjen er det umulig. Sorgen oppfører seg som bølger, de går opp og ned som dagene. Og slik vil livet mitt fortsette å være lang tid framover, sannsynligvis resten av livet.
Det å miste noen nær deg, som du er sterkt knyttet til, gjør noe med en selv. Du får et annet syn på livet, og ting som kanskje var viktig før er mindre viktig nå, eller omvendt.
Noe jeg spesielt har merket meg, er at jeg er blitt svært redd for å miste flere som er nær meg. Når telefonen ringer midt på natta, er det første jeg tenker at nå er det noen som har dødd. Får jeg beskjed om å ringe noen så fort som mulig, forestiller jeg meg det verste. Ja selv når kjæresten min skal kjøre hjem til Skatval fra meg, er jeg redd for at noe skal skje med han på veien hjem.
Jeg har lært at livet er så skjørt, døden og livet har ikke et klart skille mellom seg, og vi vet ikke hvem døden rammer neste gang. Den korte tiden vi har fått tildelt må vi bruke til det fulle og hele. Hvert sekund er dyrebart, og en må leve så mye som en kan før det er for sent. Du vet aldri når din tid kan være over.